Min Utøya-historie!

Det nærmet seg politiske verksteder. Valgene var mange og varierte. Jeg valgte det som var i storsalen fordi da kunne jeg slappe av, og fordi en annen fra Vestfold, gjorde det. Det var ikke bare oss to, det var flere, det var minst 15stk der inne. Jeg satte meg ned med ryggen mot vinduene som du kan se ut mot teltplassen. Det kom flere fra Vestfold og satte seg ved siden av meg.

 

Når det nærmet seg slutten bestemte han til venstre for meg at han skulle ta opp PC for å sjekke om det hadde skjedd noe nytt ute i det store landet vårt. Han tastet inn vg.no og det første som møter han er: ? Bombe eksplosjon i Oslo!? Han viste det til meg og jeg tenkte ? Hva faen? Er dette sant? Det er jo ikke 1.april i dag!?.

 

Noen sekunder etterpå kommer det en masse folk inn i storsalen for at vi skulle få informasjon. Vi skulle få informasjon om det som har skjedd i Oslo og hva som kommer til å skje. Eskil fortalte oss om hva som hadde skjedd om hva som kommer til å skje og at det ikke hadde skjedd noe med Jens. Da ble jeg litt lettet. Han sa også at Oslo og Akershus skulle samle seg inne i spisesalen fordi de var mest berørt.

 

Vestfold og Telemark bestemte seg for at vi skulle samles ute på utescenen for att vi skulle snakke litt sammen om dette og si hva vi tenkte om det. Før jeg gikk til utescenen løp jeg til teltet for å hente mobil laderen min. Mobilen var tom for strøm. Vi satte oss på utescenen og pratet. Vi fikk beskjed om å ta vare på hverandre og prate med andre kjente.

 

Jeg gikk opp til toalettet som er i gangen ved lillesalen og storsalen og satte mobilen min på laderen. Når den sto på lading gikk jeg rundt å pratet og trøstet alle jeg kjente som var der oppe. Jeg gikk tilbake til mobilen min og tenkte at jeg skulle ringe mamma for å si at jeg har det bra og at vi er på en trygg øy. Vi pratet i sikkert 10 minutter og jeg sa til mamma att henne ikke bør bekymre seg fordi vi er på en trygg øy.

Etter vi hadde pratet ferdig la jeg mobilen tilbake på lading. Gikk først på toalettet også inn i storsalen. I storsalen ble jeg møtt av noen gode kamerater. Vi satte oss ned og pratet.

Jeg bestemte meg for at jeg skulle gå, da vi plutselig så mange begynne å løpe og skrike. Da hørte vi skudd. Jeg hoppet opp og så ut vinduet. Jeg så ingenting. Da løp alle mot lillesalen. Jeg fulgte etter. Plutselig snudde alle sammen seg og løp andre veien, mot matsalen. Jeg løp mot matsalen, løp inn på kjøkkenet og hoppet ut i hengeren som er en slags «søppelkasse». Jeg visste ikke hvor jeg skulle løpe. Jeg bare løp etter noen personer ut i skogen i sokkene. Vi løp ned en bakke og kom ned på kjærlighetsstien. På kjærlighetsstien møtte jeg på en annen fra vestfold, men vi kom bort fra hverandre, omtrent med engang. Vi fulgte kjærlighetsstien så godt vi kunne bort mot fotballbanen og bolsjevika. Når stien stoppet gikk vi sakte og rolig bort til stoltenberget hvor vi lå på lur. Noen av guttene plukket opp steiner som dem holdt klart i tilfelle han selv kom listene etter oss.

 

MS Torbjørn kjørte rett forbi, og fortsatte videre mot Hønefoss. Jeg tenkte at nå, akkurat nå, stikker det noen fra øya. Noen som kunne hjulpet oss. Noen som svikter oss. Snart var døden oss nær.

 

Noen jenter bestemte seg for å svømme over for å prøve å komme i kontakt med noen. De startet å svømme og vi holdt øye med dem til vi viste at de hadde kommet seg over.

 

 

Jeg så det var en som heiv uti en tømmerstokk som skulle til å svømme, og jeg ropte på han og sa det «Jeg vil være med på den stokken, vent på meg!» Jeg hoppet uti med han og vi startet å svømme. Jeg tok av meg alle klærne unntatt boxern og Sandefjord Fotballdrakten jeg hadde på meg. Det føltes ut som vi hadde svømt i timevis. Det var så kaldt vann. Jeg hadde nesten ikke følelser i kroppen. Det eneste som fikk meg til å føle noe var å tenke på klassen min. Klasse 10D på Orerønningen.

 

Det er en herlig klasse, jeg visste jeg ikke var så godt likt, men det er en herlig klasse, med herlige folk!

Han jeg svømte med sa masse til meg som, «Vi skal greie dette, sammen! Vi må bare beholde roen!»

Vi ville slappe av litt, så vi la oss på rygg og svømte. Da så vi den mistenkte komme. Han sto oppe på stoltenberget og skøyt på noen av de som var igjen på land. Det så ut som han bommet, fordi vi så steinspruten. Han gikk rundt berget og kom sånn att han så rett mot dem som satt inntil berget. Han siktet mot dem og bare henrettet dem på stedet.

Han kikket seg rundt og det så ut som om han skøyt på noen som var nærme land, men som var i vannet. Det så ut som om han så mot oss, men han skøyt ikke. Vi var nok for langt ute. Vi sa til hverandre att vi ikke måtte plaske med beinene og at vi måtte prøve så godt å gjemme hodet vårt bak stokken og litt under vann.

 

Vi så han gikk opp på berget og gikk avgårde. Vi snudde oss og la merke til en rød båt. Vi ropte så høyt vi kunne og vi fikk kontakt. Den røde båten kom mot oss og heiv uti 2 redningsvester. Vi tok tak i båten og han hjalp oss oppi. Vi kjørte dermed litt lengere innover for å plukke opp to til. Vi fikk dem oppi båten og satte kursen mot land.

På land ble vi møtt av mange hyggelige personer som vi fikk håndkle av.

 

Vi som var der, ble vist til ett hvit hus og han som bodde der kjørte oss opp til Esso. Der fikk vi på oss varme klær, vi fikk boller og te. En av de som jobbet på Esso, kjørte meg og 6 andre opp til Sundvolden og vi var de første som kom til hotellet. Det kom stadig fler og fler. Det kom fler og fler folk fra Vestfold. Vi ble etter hvert vist over til ett annet bygg, men jeg nektet å gå over, men jeg måtte. Jeg var der 1minutt eller noe, så gikk jeg tilbake og da så jeg Marte. Hun satt der med skuddskade i hodet sammen med 2 voksne. Jeg løp bort med engang og viste egentlig ikke hva jeg skulle gjøre! Jeg så det att henne hadde det bra, og jeg fikk vite att henne skulle på sykehuset.

 

Jeg lånte en telefon og fikk snakke med mamma. Etter noen timer kom henne og min kjære nabo Magne, og vi reiste hjem. Jeg viste ikke hva jeg skulle tro når jeg kom hjem, om jeg var trygg? Om det var noen som fulgte etter meg hjem som skulle drepe meg? Jeg kunne nesten ikke tro det som hadde skjedd. De dagene etter 22,Juli var forferdelige.

 

Takk til alle som har støttet meg og jeg er utrolig glad for det<3

Må bare legge til att mitt politiske engasjement har blitt sterkere <3

 

- Mats Emil

Les mer i arkivet » September 2011
Utøya Historien min og hverdagen

Utøya Historien min og hverdagen

20, Horten

Denne bloggen er basert på min Utøya historie og litt av min hverdag, av det jeg vil blogge om. Lurer du på noe, er det bare å ta kontakt, sandefjord96@hotmail.com :)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits